Når vi hører om "etnisk" eller "tradisjonell" musikk, tenker vi ofte på musikk som har bakgrunn fra landsbygda, i folklore, eller til og med i noe primitivt. Men også urbane kulturer i mange land i verden, har utviklet sine egne musikalske tradisjoner. "Musette" er en slik tradisjon. Den kan gjerne defineres som tradisjonell musikk fra sentrum og de indre forstedene i Paris – det unike uttrykk for et sted, et folk og en tid.

Ved århundreskiftet (det forrige)

      De sosiale, vitenskapelige og kunstneriske omveltningene på attenhundretallet, og spesielt industrialismens vekst, bidro til en folkevandring i mange land i verden. Flukten fra landsbygda førte folk i stort antall til byene for å finne arbeid. Paris var en slik by. Byene vokste eksplosivt ettersom innflytterne strømmet til, enten for å slå seg ned eller for å dra videre til andre steder. Her levde folk fra alle samfunnslag tett sammen, og for å ta seg av deres behov, mangedoblet antallet forlystelses-steder seg. Caféer, klubber, bord-
eller og dansesteder var rammen for nye musikalske uttrykksformer: "passeo" i Trinidad, "danzon" i Havanna, "biguine" i Martinique, "jazz" i New Orleans, "tango" i Buenos Aires og "musette" i Paris. I denne musikken skulle trekkspillet, selv et produkt av den industrielle æra snart spille en hovedrolle.

Paris 1

Les Auvergnats

       Auvergne, det store platået som dominerer det sentrale Frankrike, var kilde til den første store innvandringsbølgen til Paris. Den startet ca 1800 og nådde et toppunkt ca 1860. Folk fra Auvergne kom med toget til gare d’Austerlitz, krysset Seinen og slo seg ned i området rundt Place de la Bastille. Mange startet med handelsvirksomhet: skraphandel , kullsalg og kombinerte dette med salg av drikkevarer, og disse "cafés et charbons" inkluderte ofte en billig restaurant.
       Deres eget musikkinstrument, "musette", var en sekkepipe som hadde hatt en ærerik fortid ved hoffene på 16- og 1700-tallet, men som ble umoderne der og hadde funnet sitt hjem hos bondebefolkningen i det sentrale Frankrike. "Musette", også kalt "cabrette", ble snart produsert av auvergnere i Paris, som nå utgjorde en hel koloni. På søndagene spilte ofte innehaverne selv, (kalt "bougnats", avledet av chabougnat, kullselger eller kullgruve-
arbeider) på cabrette og organiserte dans for familie, venner og naboer, mot en betaling på 5 centimes pr. dans. Her danset de til musetten og "bal à la musette" var født.

Italienerne

        Fra ca 1870 og utover fikk Paris en ny bølge med innvandrere, nemlig folk fra Italia (kalt "ritals"). De ankom med tog til gare de Lyon og slo seg ned i de samme bydelene som auvergnerne. Også disse hadde med seg sitt eget musikkinstrument, en tysk/østerriksk oppfinnelse, nemlig trekkspillet, som fra 1863 hadde blitt produsert i byen Castelfidardo. Snart fantes det også trekkspillverksteder i Paris. Instrumenter ble reparert og produsert, og folk kunne få lære å spille, og noen ganger også høre konserter.

Paris 2

Sameksistens

        Auvergnerne var nok ikke særlig begeistret for de nye innvandrerne, og fra første stund var de fiendtlig innstilt til det nye instrumentet, og tanken på å finne en plass for det i sin musikalske verden. I 1887 kom et dekret fra Préfet de Police som forbød bal mus-
etter som ikke gjorde bruk av autentiske musette-(sekkepipe)musikere. Men utviklingen lot seg ikke stoppe: I 1902 ansatte Bouscatel, kongen av cabrette-spillerne, en trekkspil-
ler (som siden skulle bli hans svigersønn). På dette tidspunktet var trekkspillet ikke utvikl-
et mer enn til diatoniske instrumenter (med forskjellig tone på ut- og inn-bevegelse av belgen, som en to-rader), og var fremdeles i skyggen av cabretten. Men da det kromat-
iske trekkspillet kom kunne ikke cabretten følge opp, og etter knyttneveslag, fornærmelser og historiske konfrontasjoner (til og med et legendarisk bryllup), gikk trekkspillet av med seieren og ble det instrumentet som siden skulle forbindes med "bal musette"

En ny genre

      Offentlige dansesteder hadde eksistert i Paris siden begynnelsen av 1700-tallet, men siden de tok inngangspenger hadde de et "finere" klientell. På 1800-tallet kom de første utendørs danseplassene kalt "guingettes". Fra 1820 var det gratis entré og gjestene be-
talte pr. dans de danset. Disse guingettene lå gjerne utenfor byen, og folk danset vals, polka og mazurka fra Tyskland og Polen. På slutten av 1800-tallet kunne man høre nye danser der "bourrée" fra Auvergne blandet seg med italiensk "canto" og parisisk lett underholdningsmusikk. Ut av dette så en ny musikkstil dagens lys: musette.

Tre av våre helter: Jean Gabin, Fréhel og Damia

Musette –en livsstil

      Auvergnernes familiedans var bare åpen på søndager. Men den økende populariteten til underholdningsetablissementer der en kunne danse, gjorde at man snart hadde åpent hele uka. Etter hvert ble det familie- og venner-baserte klientellet blandet med diverse mer "tvilsomme" typer: kriminelle ("apaches"), halliker og dansepiker. Sigøynerne ("gitan-
es", "manouches", "tziganes", kjært barn, mange navn), som levde i utkanten, kom inn til byen og tilbød sine tjenester som banjospillere og gitarister.
      Swing, som var kommet fra USA på 20-tallet slo an hos sigøynerne og de var med på å introdusere swing-elementet i musikken. Området rundt Rue de Lappe ble for musette-
musikken det som Storyville ("red-light district" i New Orleans) ble for amerikansk jazz. Og her ble en ekte parisisk folkelig kultur født: fargerik, livlig og med sine egne myter og egen romantikk. Toppunktet var i 1936 da det for arbeidere ble innført betalt ferie og 40-timers uke, noe som inspirerte til sanger om "folkets Paris".
       Fra ca 1900 til 1941 hadde Paris og forstedene flere enn tre hundre "bals musette". Disse var sentrale i arbeiderklassens kulturelle og sosiale liv og inspirerte forfattere, film-
skapere, fotografer og andre kunstnere. Fra dette grunnlaget dro musettemusikken, på samme måte som jazzen fra New Orleans og tangoen fra Buenos Aires, ut for å erobre verden.

Basert på tekst av Franck Bergerot og Didier Roussin fra CD’ene Paris Musette og Accordeon

 

Til toppen   

Til forsiden